BLIKKbox

Waste no time! Dette har jeg aldri fortalt mine foreldre, eller noen i min familie. Det er også første gang noen av mine beste venner får høre/lese det.. Jeg løy til legevakten Mitt første møte med akuttmottaket var for ikke lenger enn et år siden. Jeg var helt i fra meg, og var desperat etter en løsning på min indre krig. Før jeg ble innlagt, så måtte jeg gjennom legevakten på sykehuset. Noe av det første som skjedde da var at jeg løy. Jeg fortalte at jeg ville ta mitt eget liv, mens sannheten var en annen. Jeg ville ikke leve lenger. Jeg hadde aldri tatt livet av meg selv! men det var fritt fram for andre mordere, tenkte jeg. Grunnen til at jeg løy var fordi jeg var redd for å ikke få øyeblikkelig hjelp. Tenk om mine problemer var for små. Ransaket Før jeg fikk komme inn på det psykiatriske akuttmottaket, så måtte jeg ransakes. Sykepleierne måtte forsikre seg om at jeg ikke hadde noe skarpe gjenstander. De gikk gjennom sekken min, som forøvrig inneholdt Pokemonkort. Til...

På et stadie i livet mitt ville jeg ikke leve lenger. Jeg ville ikke ta mitt eget liv, men jeg ville dø..  Min OCD, tvangstanker/tvangshandlinger hadde nådd et uutholdelig og ødeleggende nivå.   (anbefales å lese dette innlegget før du leser videre:" Krigsveteran i hjernekrigen ") Jeg ble en slave Det var som om jeg egentlig ikke eksisterte. Over lengre tid produserte hjernen konstant tvangstanker, og Solfrid ble en slave. Hvis jeg for eksempel ikke vasket grundig nok eller hårstrikken min ikke satt perfekt, så ble jeg plaget av et voldsomt ubehag. Et ubehag som bare kunne forsvinne ved en eller flere tvangshandlinger. Hjernen gjorde meg til sin slave. (I det minste var det alltid rent rundt meg, haha..) Delt ansikt Etter en stund begynte jeg å kjempe mot ubehaget. Slaven gjorde opprør. Jeg dempet mine egne følelser dag for dag. Hvis jeg ikke hadde følelser, så kunne jeg heller ikke kjenne ubehaget. Jeg slapp ikke bare unna "de negative følelsene". Gleden v...